Når mikrofon skrus av

Når mikrofonen skrus av

 

Datoen er 20ende februar 2016, stedet er Hafjell olympiske anlegg. Det er siste konkurranse dag for alpinistene under ungdoms OL. Vi har jobbet oss gjennom en hel uke med fantastiske øvelser og prestasjoner for alpinistene. Det vi har jobbet mot i snart ett og ett halv år er snart slutt. 

Under en slik uke blir man som speaker meget utslitt, det skjer noe hele tiden, spesielt under ett arrangement som ungdoms OL på Lillehammer var, med så mye annet spennende som skjedde utenfor konkurranse arenaene. Man føler seg utslitt, men det er så gøy, det er så spennende og det er så lett å finne smilet og energien, når du vet at jobben du gjør er viktig, solen skinner og alle er blide og fornøyde. 

Men så, så er det brått slutt, siste løper passerer mål, siste medalje er delt ut, siste port er plukket bort, mikrofonen slås av og det blir med ett stille. Hva nå? 

Hva gjør en uerfaren speaker videre? En som nervøst forvillet seg ned på ett kjøpesenter og opp på en scene midt i Lillehammer. Hva gjør han nå? Hvor går veien videre? 

Det er så mange spørsmål, som man ikke aner svaret på. Det har snart gått to måneder siden den berømte mikrofonen ble slått av for siste gang under ungdoms OL. Det var også siste gang at den samme fyren som forvillet seg ned på kjøpesenteret formidlet noe via en mikrofon. Blir det ikke noe mer? To måneder uten at det skjer noe er kanskje ikke så mye, men hva om det går to til, eller fire til, da er det plutselig ett halvt år uten at man får jobbet med det. 

Det er vanskelig å få en skikkelig fot innafor speaker yrket, fordi det er så mange som bruker de samme gamle traverne på arrangement etter arrangement, men hvordan skal man da få fram nye speakere? Hva med fremtiden, de lever da ikke evig de som holder på nå heller. 

Tilbake den 20ende februar, husker jeg at det var vemodig og godt på en og samme gang at det var slutt. Godt fordi man er sliten av å være «på» hele tiden, og vemodig fordi det er så sabla gøy, det er så givende å gå lov til å formidle ett budskap ut til mange tusen mennesker.

Jeg hadde håpet på å kunne få mange flere oppdrag etter ungdoms OL, men telefonen har ikke akkurat gått varm, så får vi bare håpe at man får kjenne på nervøsiteten, spenningen og gleden ved en senere anledning. Det er alltids litt nervøst og skulle si det første ordet i mikrofon, men så fort det er sagt, flyter alt så naturlig og lett. Om det er som speaker eller konferansier sjansen kanskje byr seg neste gang er uvisst.

Det er stille nå, men forhåpentligvis ikke for alltid!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar


paahjulmedrunar

paahjulmedrunar

24, Storfjord

Runar Eriksen, kommer opprinnelig fra Skibotn i Troms, men bor, studere og jobbe for tia i Lillehammer. Kommer til å skrive om stort og smått som fall meg inn. Stortsett sykkel, ski, fotball og trening.

Kategorier

Arkiv

hits